Avengers: Age of Ultron - A Stepping Stone (English)

Ever since "The Avengers" was released three years back in 2012 we've been waiting for the sequel. Sure, there's been a lot of other MCU (Marvel Cinematic Universe) stuff released since then, a lot of better MCU stuff, but it's never been anything like what "The Avengers" was. Now, finally, we get to see what the guys have been up to.

"Age of Ultron" takes place roughly three years after the events of "The Avengers" from what I can gather, but quite a few things have changed. What was once the Tony Stark Tower is now the Avengers Tower, where the members of the Avengers group before and after their missions. Their missions from last time seem to be mostly rounding up stray Hydra bases, all in their bigger search for Loki's scepter. The film starts with one of the last of these missions, they have finally found the scepter. And I have to say, it was kind of weird. They had the full team of superheroes out to get this scepter. I get why it's important, but if they all have the time to team up for this I start to wonder why they didn't have time to team up during "Iron Man 3" or "Winter Soldier". I can still make excuses in my mind, like that they never had any time to warn or call one another, but it is one of the overbearing problems with this franchise. And it needs to be addressed. Why aren't they helping each other out in each other's films? Luckily this segment of the film ends soon enough for me not to think about it too much.

At that last Hydra base they raided on the mission to find the scepter, they discovered a powerful AI. Artificial Intelligence. Way more complex than what Stark's JARVIS has ever been. Stark and Banner start to rework this AI to build Ultron. A program they have long dreamed will be able to keep the world safe without the Avengers. A program that can control squadrons of Iron Man suits around the world, always on guard. This is what of course kickstarts the main plot of "Age of Ultron". So from here on out I'll avoid specific plot points.

The most interesting thing about this film is how funny it is. It's been a while since I last watched "Guardians of the Galaxy", but this just might be Marvel's funniest film so far. It's definitely funnier in a different way than "Guardians of the Galaxy". It's the kind of humour you have with your friends. Friendly banter and quips. They've managed to balance it very well, so you never forget that the film is in fact a fun entertainment piece, and not a huge dramatic epic. It keeps the film very efficiently grounded.

The most disappointing part of the film is perhaps the CG. There is a lot of very excellent CG, as always, and the most important parts are well produced. But often does a shot come along where you start to wonder how late it was added to the film. They look rushed, they look like they were a last minute idea, and they just don't have the same quality as the rest of the scenes. There was one very quick shot of Thor flying that almost looked like something from a low-budget television show.

But all in all this is a solid, and amazingly entertaining film. It is not Marvel's best, I can't say that. I still think that "Winter Solider" and "Guardians of the Galaxy" might be a few spots better, but this is so different that it's kind of hard to compare. "Winter Soldier" was a spy thriller, "Guardians of the Galaxy" a comedic space opera, and "Age of Ultron" is a real action blockbuster.  But it feels a bit like a stepping stone between "The Avengers" and the obvious huge event that will be "Avengers: Infinity War Part 1 & 2".

Daredevil - Marvel sin fyrste superhelt

På fredag kom Marvel med sin fyrste storsatsing på faktiske superheltar på fjernsyn. Me har tidlegere hatt to seriar om dei hemmelege agentane som ofte jobbar med superheltar, men "Daredevil" på Netflix er den fyrste til å vera ein superheltserie heilt gjennom. Kor bra ble det?

Eg har relativt liten erfaring med Daredevil, båe som karakter og konsept. Men utfrå ein film som ingen snakkar om, og nokre animerte serier frå 90-tallet så veit eg cirka kva det går i. Ein gutunge blir blind, og så blir dei andre sansane hans så sterke og utrulege at han kan sjå betre enn dei fleste andre. Dette er også grunnkonseptet frå Netflix-serien.

Men eg vil ikkje snakka for mykje om kva serien handlar om, men heller om kva den prøvar å gjere. Kva den er meir enn den visar. "Daredevil" er kanskje det beste som Marvel har produsert til dags dato. Dette inkluderar alle filmar og tidlegere seriar. Marvel har laga sjukt mykje gøy, og "Daredevil" er på langt nær så gøy som "Guardians of the Galaxy" eller "Avengers", men den er det fyrste Marvel har laga som er verkeleg bra. Me får tid til å kjenne karakterane over dei rundt tretten timane serien går over, betre enn nokon av dei andre superheltane me har blitt introdusert for. No verker det nesten som om Iron Man og Captain America er meir som bekjente enn karakterer eg faktisk kjennar godt. Det blir litt urettferdig å samenlikne appelsin og eple, men slik er det no, det gjer serien ein valdsamt god overhand.

Det som kanskje er stiligast med serien er at Daredevil faktisk er den fyrste verkelege helten i marvel sitt kinematiske univers (Marvel Cinematic Universe, MCU). Matt Murdock går ut på gatane og kjempar mot kriminelle fordi han meinar det er rett, og fordi han har moglegheita. Ikkje fordi nokon har bedt han om det, han vil helst ikkje at folk i det heile tatt veit han gjer det. Då blir han noko heilt anna enn Tony Stark som oftast havnar i trøbbel fordi han seiar noko dumt, og er berre ute på gatana for å rydde opp når han har vore med å skapt problema. Steve Rogers er kanskje litt nærmare, men han óg jobbar for ein organisasjon som er ute etter å redde verda. Han er meir ein politimann enn ein vaskekte superhelt. Daredevil er der fordi folket treng han, ikkje fordi dei vil ha han. Og det er fantastisk å sjå ein serie som er så annleis frå det alle dei andre filmane opp til no har bygga opp. Dette er ingenting som filmane, men du kjem til å elske det.

The Fast and the Furious - Ein mesterklasse i suksess

Eg såg den fyrste filmen ein gong for lenge sida. Det kan ikkje ha vore kjempelenge etter den kom ut. Eg forstod ikkje heilt appellen, og appellen ble enda mindre når eg så vidt såg noko av oppfølgjaren "2 Fast 2 Furious" ei stund etter. På grunn av det har eg til no blankt ignorert resten av filmane i serien. Til tross for kor svære og populære dei har blitt. Eg ville ikkje sjå dei, eg visste eg ikkje likte dei, eg visste dei var teite. Men herligheten så feil eg tok.

Markedsføringslaget bak filmen forten ein eller anna pris for det dei har gjort. Lenge har eg ikkje kunne gått på kino eller internett utan å sjå dei mest actionfullte scenane nokon sinne frå "Fast & Furious 7". Traileren starter med at dei hopp i fallskjerm i bilar. Når filmen då endeleg kom ut i Noreg lurte eg på om eg ikkje burde sjå resten av filmane, kanskje det var noko i dei sida dei var så populære, og såg så kule ut, men det var ikkje før hypen frå USA kom til lands at eg verkeleg forstod at eg måtte sjå filmen. I går, sundag, såg eg filmar nummer 1 til nummer 5. Rundt ti timar med bilar og action som eg trudde eg ikkje likte. Det var så vidt eg kom meg så langt, for "2 Fast 2 Furious" står enda ut som ein sår tommel, men når serien finn ut kva den verkeleg er. Det er då det starter.

Den nyaste filmen, den syvande, er kva eg ville kalt den tredje i ein soft reboot av serien. For i film nummer 5 ("Fast Five") byrjar dei å gå i ein heilt anna retning. Dei forstår at det er ekstrem action og tøffe karakterer me er ute etter. Familiedramet kan gå meir i bakgrunnen og funke som drivstoff for actionen me verkeleg vil ha. "Fast & Furious 7" tar heilt av i alle banar. Det er action frå byrjing til slutt med veldig få dødpunkt. Det er nesten den perfekte actionfilm, det er iallefall den perfekte actionfilm for vår tid. Me har helikopter, me har dronar, me har fallskjermbilar, me har kule gadgets, fine damer, muskelbuntar, morosame vitsar, nesten alt er på plass.

Ja, eg seiar at nesten alt er på plass, men det er ein veldig tynn nesten. For viss du ser på dette som eit dramatisk epos kor historia er i senter av alt så blir det kanskje litt vel tynt. Det meste av plot er gåing frå punkt til punkt. Når du kjem frå A til B så går du til C, så til D, og ein siste gong til E. Det er ikkje noko magisk, ingenting spesielt du ikkje har sett før, men den trenger ikkje å vera det. For med alt den har så er den ein av dei mest underhaldane filmane du kjem til å sjå i år, og vonar verkeleg at du ser den.

Home - Entertains If It Musts (engelsk)

It is time for one of my promised posts in English! I noticed that DreamWorks Animation's 31st film has yet to premiere in its home country of the USA, so if you want some opinions look no further. Except maybe if you want some good ones.

"Home" follows a boov named Oh and a human named Trip. The booves have invaded the Earth and relocated all humans to a massive city in Australia whilst trying to escape the evil gorgs. In the middle of this Trip was left behind due to a series of flukes and decides to not wait around for her mom anymore. It's time she finds her. Oh who as accidentally invited the gorgs to a housewarming party is being hunted by every other boov on the planet and decides to help Trip so that he may lay low for a while. It all sounds pretty fun and original for a film like this, but unfortunately it just doesn't deliver, even by DreamWorks' lower standards.

Being DreamWorks' only theatrical release in 2015 hasn't given "Home" any advantages to the films released in years where there have been multiple. Apart from the interesting opening segment showing the boov invading the Earth the film offers few goodies. The most insulting part is that it doesn't even look that good compared to what we've grown used to from even the indiest of CG animated films. Often the scenes are so poorly composited that it looks like a weird green screen shot, hair looks like something out of an advanced student film, and when they show water it runs into the problem of it being too realistic, not matching the style of the film otherwise. It's all over the place.

That said, the film does manage to pull on some emotional strings. You do develop limited connections with at least Oh. Jim Parsons' voice acting is a high light of the film, even though it's not amazing in itself it does help you empathise and understand Oh enough to cheer when he triumphs and sigh when he fails. All in all, this is a completely average CG animated film, and a subpar DreamWorks film. There is better, but it will entertain if it musts.

Insurgent - Overraskande

Den populære sjangeren post-apocalyptisk tenåringsdrama ser ikkje ut til å gå på tomgong heilt enda. Kvart år kjem det ny film i ein allereie populær serie og iallfall ein ny film som prøver på det same. Det dei alle har til felles er at dei er basert på populære bøker om unge mennesker som lever i onde verder. "Insurgent" er ein av dei som er oppfølgjer, og er heldig nok til å ha fleire av dei mest lovande og populære skodespelarene med seg på laget. Men koss er den samenlikna med "Divergent" som var hakket over berre grei?

Overraskande bra, må eg ærleg talt seia. Som sagt var den førre litt meir enn heilt grei, men ikkje med mykje. Den var god nok for meg til å ville sjå kva som hendte vidare, men eg kan vel ikkje seia at eg har tenkt på den eit sekund sida kvelden eg fyrst såg den for eit år sida. "Insurgent" byggjar bra på det som "Divergent" allereie har etablert, til det punktet at det nesten verkar som ein eigen film. For denne filmen er så annleis som det går an å bli frå "Divergent" mens den enda kan dele same sjanger, kjensla, og univers. Me har ikkje lenge sjenerte og uvante Tris, me har Tris som får fart på ting. Tris som veit kva som må bli gjort, og gjerne gjer det så fort som mogleg. Kjæresteforhaldet frå førre film tar ikkje berre andre rad, det havner langt bak mot bakerst i salen. Me får nok til å forstå at dei enda er kjærestar, men ikkje noko forbi det. Dette er ikkje ein kjærleikshistorie.

Det er vel det som er den største fordelen denne filmserien har over den største konkurrenten "The Hunger Games". Som ein som likar båe bøkane og filmane veldig godt, kan det der fort bli gamalt når me heile tida må følgje med på kven det er Katniss er glad i av Peeta og Gale, nett som med Bella, Edward, og Jacob. Dog klarer ikkje "Insurgent" å matche dramatikken i actionscenane på same måte som "Catching Fire" eller "Mockingjay Pt. 1", men den prøvar heller ikkje så veldig mykje på det. "Insurgent". Fokuset i filmen ligg åleine på Tris og koss skal kome seg dit ho treng å vera. Det skjer gjennom nokre få, kraftige, actionscenar, men for det meste lengre gjennom dramascenar.

Alt i alt er dette ein veldig lovandes film som byggjar opp mot enda større oppfølgjare, men den er ikkje heilt på nivået med "The Hunger Games" og "Harry Potter" som den klart blir samenlikna mot. Filmen er dog faktisk så underhaldande og spennande at eg ved filmens slutt trudde me så vidt var kome halvvegs. Ikkje fordi historia slutta brått, men fordi tida hadde gått så fort. Viss du allereie likar filmar som dei nevnde over, eller til og med "The Maze Runner", så kjem du til å like denne. Men ikkje forvent at det er noko du kjem til å snakke om i lange tidar framover.