The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water - For fansen

Eg må ærleg talt seia at eg er ganske langt utanføre denne filmen sin målgruppe. Eg har aldri sett mykje av serien, når eg såg den for fyrste gong tykkja eg det var for barnsleg og har aldri egenleg gått tilbake att. Det har vore eit klipp her og der på YouTube eg har tykkja var morosamt, men det var ikkje før eg høyrte om denne filmen at eg byrja å sjå båe på serien og den fyrste kinofilmen basert på den valdsamt populære teikneserien.

Det eg har fått sett av TV-serien har eg likt nokså godt, og filmen var spesielt god. Ein av dei betre 2D-animerte kinofilmane dei siste åra. Men "Sponge Out of Water" fenga ikkje spesielt mykje. Den blir altfor opphugga etter min smak, noko eg kunne forstått ettersom ein typisk episode av serien er berre på ti minutt, men den fyrste filmen klarte kjempebra å forlenge konseptet til ein heilaftensspelefilm. Det verkar som om dei hadde mange mindre ideer som egenleg kunne funka bra som episoder, men så pusla dei i staden klippa samen til ein film slik at dei fekk større budsjett til å gjere dei nokså ambiøse ideane sine betre. For det er mykje stilig i denne filmen.

Ein av dei stiligere delane av filmen er det som dei har vist mest i trailerene, der kor SpongeBob og venane hans blir om til 3D-animerte figurar og går opp på land med live-action bakgrunn. Serien sjølve eksperimenterer med visuelle uttrykk, og filmen er ikkje noko unntak. Me får 2D-animasjon, 3D-animasjon, fotorealistisk CG, og til og med noko som minner meir om dukkespel enn noko anna. Det er kjekt og held deg på tåa sidan du aldri er heilt sikker på koss ting kjem til å sjå ut.
(P.S. filmen er faktisk hovudsakeleg 2D-animert i motsetning til kva trailarene seiar, så om det har vendt deg mot filmen så må du vite at det 3D-animerte aspektet ikkje er kjempestort.)

Alt i alt er dette ein heilt grei film. Men den passer klart betre for barna og den allereie fastsatte fanskaren enn eit nytt publikum. Det er dog heilt klart vits å sjå denne filmen om du har ein kjærleik for animasjon, det er nokså langt mellom 2D-animerte kinofilmar frå Hollywood i det siste, og eg fryktar det blir enda lengre til neste film. Det er alltid noko for animasjonsfans å sjå på her, sjølv om historia ikkje fenger.

Richie Rich - Ingen nostalgiatur

Om du ikkje har fått med deg at Netflix har fått seg ein "Richie Rich"-serie så er det ikkje din feil. For til tross for at serien er produsert for Netflix som ein del av ein stor avtale mellom Dreamworks og Netflix, så er serien så langt ikkje å finne på norske Netflix. Det stoppa dog ikkje meg frå å sjå den nyaste versjonen av ein av mindre favorittfranchisar frå barndommen.

I Netflix sin nye serie, produsert av YouTube-selskapet AwesomenessTV, følgjer me unge Richie Rich og hans famile, vener, og robotstuepike. For dei av dykk som har enten sett den gamle tegneserien, eller eit par av filmane frå 90-tallet er det lite dykk kjem til å kjenne att i denne nye versjonen. Her har Richie sjølv tent pengane han er så kjent for. Ved å på magisk vis forvandle gamle grønsakar til ein fornybar energikjelde som er betre enn noko anna så har han tent ein billion dollar over natta. Som bieffekt så har han då ikkje rike, kloke foretningsforeldre, men ein slask av ein åleinefar og ei sur syster som ikkje unner Richie noko som helst.

Frå fyrste scene så er det ikkje tvil om at dette er ein Disney Channel-ripoff. Nett same oppsettet som alt frå "Hannah Montana" til "The Suite Life on Deck", ned til reklamepausane. Me får latter som ikkje passar inn, gisp og ååh-ing for kvar minste ting, og kvar einaste episode løsar seg opp på berre eit par sekund etter ein passande monolog. Dette er langt frå det som me normalt sett assosierar Netflix Originals, det er ikkje nokon "House of Cards" eller "Marco Polo", ikkje ein gong for sin eiga sjanger.

Det største problemet til serien er at den ikkje brukar konseptet bra nok. Her har me ein gutunge som plutseleg er rikast i verda, men veldig lite handlar egenleg om kva han gjer med dei pengane. På grunn av budsjett så får me ikkje ein gong sjå noko spesielt til kule privatfly og romskip. Eit par scenar har ein jetpack på deling, og eit svevande surfebrett, men bortsett frå det så er det lite som tilseiar at Richie Rich er nettopp Rike Rikesen. Eg seiar ikkje at dei burde ha hevet i trynet på oss kor mykje peng han har, og løst alle problemene som kjem med pengar, men me kunne gjerne sett litt meir av det, då det faktisk er sjølve konseptet bak karakteren.

Serien har dog ein veldig stilig verd som den så vidt snakkar om frå tidar til tidar, med berre sisteepisoden dedikert fullstending til den. Robotane. Irona som er robotstuepiken som alltid følgjer Richie Rich rundt er den mest konstante påminninga om at Richie er rik, men serieprodusentane har klart å bruka ho til mykje meir enn det. Når du fyrst kjem forbi det litt ekle stadiumet kor du ser at ein gutunge har kjøpt ein robot med utsjåande til ein kvinneleg modell i tjueåra og putta ho i ein stuepikeuniform med kort skjørt, så har dei laga ei flott verd som hintar på eit univers fullt av robotar som berre venter på å bli sett. Ho ser på egen såpeopera om robotar, mykje som "All My Circuits" i "Futurama", snakkar titt og ofte om koss robotar og/eller asteroidar kjem til å utrydde menneskene når den tida kjem, og har kjærleikforhald til støvsugare og høgtalare. Skodespelar Brooke Wexler gjer ein flott jobb med det ho har fått utdelt og blir lett den morosamste karakteren i serien, og er heldigvis ikkje like underbrukt som robotverda er. Eg håpar me får sjå mykje meir til den i andre sesongen som kjem på eit ubestemt tidspunkt.

Alt i alt er dette ein serie som det ikkje er spesielt vits i å sjå med mindre du som meg likar dårlege Disney Channel-seriar. Det er ikkje noko i denne serien som du ikkje kan få frå kva som helst anna serie på Nickelodeon eller Disney, anna enn eit flott sideplott om våre framtidige robotherskare så klart. Det er fin bakgrunnsunderhaldning for når du jobbar med noko viktigare, eller kanskje det til og med ikkje er så gale for smårollingane i familen som serien faktisk er beregna på. Men om du håpar på nostalgiatur til Macaulay Culkin eller David Gallagher så må du sjå ein anna plass, for dette er eit hundre prosent noko anna.

Dobbel-dobbel norsk?

Me har allereie hatt dobbel-norsk i lagsprint under ski-VM, kan me i natt få enda ein dobbel-norsk under Academy Awards? Mest sannsynleg ikkje.

Årets største kveld for ei viss gruppe filmfans er her, og tusenvis av filmfolk samlar seg over heile verda for å sjå fisefine amerikanare gå ned den raude løparen og få tildelt gullstatuer med namna sine på. Men kva for nokon av dei rundt 40 nominerte spelefilmane kjem til å få heder og ære i form av ein liten mann? Eg har sett berre 24 av dei nominerte filmane, men dei aller fleste i dei store kategoriane, og skal prøve så godt som eg kan å forutsjå kven som blir dei store vinnarne og dei store taparene når morgonen gryr.

Me startar med manuskategoriane. For beste adaptert manus har me "American Sniper", "The Imitation Game", "Inherent Vice", "The Theory of Everything", og "Whiplash". Kall meg gjerne galen, men dette trur eg faktisk kan bli norskregisserte "The Imitation Game" sin storpris. Filmen er det perfekte oscarbait, og få av dei andre filmane står fram som typiske vinnare av denne prisen. Viss det ikkje blir "The Imitation Game", blir det nok "The Theory of Everything".
For originalt manus har me "Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)", "Boyhood", "Foxcatcher", "The Grand Budapest Hotel", og "Nightcrawler". Her er nok "The Grand Budapest Hotel" den soleklare vinneren. Wes Anderson sine lekne manus er favorittar sjølv hjå det ganske tradisjonelle akademiet, han har allereie fleire nominasjoner så dette blir nok året han vinn. Nokon spekulerer i at "Boyhood" kjem til å ta denne prisen, men det blir nok for tynt sjølv for ein så elska film.

Visuelle effekter er det liten tvil går til "Dawn of the Planet of the Apes", dog eg gjerne ville sett den gå til "Interstellar" som faktisk endte opp å bevise ny vitskap med sine effektar. Når effektshuset Double Negative samarbeida med forskaren Kip Thorne oppdaga dei at svarte hól ikkje såg ut som me egenleg trudde. Men eg fryktar at "Dawn of the Planet of the Apes" sine meir in-your-face-effektar tar prisen som altfor ofte kor til effektspektaklar i staden for dei fantastiske usynlege effektane me ser i filmar som "The Wolf of Wall Street" og "Lincoln".

Teknisk ljod har som vanleg to kategoriar, ein for miks og ein for klipp. Her tippar eg "Birdman" tar for klipp og "Whiplash" for miks. Eg har aldri hatt roen på koss desse kategoriane blir bedømt, men for meg er desse dei mest openbare. "Birdman" har bra klipp som lar filmen sitt one-shot-bilete verke meir som eit faktisk one-shot, og "Whiplash" klarer nesten perfekt å mikse ljoden til trommene på slik ein måte at ein føler ein nesten lev i trommane.

Produksjonsdesign går nok her til "The Grand Budapest Hotel". Filmen er den einaste som verkeleg står ut blant dei nominerte, og ingen av dei andre er noko betre enn normalen på produksjonsdesign. Viss eg måtte ha valt ein til, så er det nok "Mr. Turner" som selger England i gamle dagar veldig godt sjølv om me har sett det hundrevis av gonger før på båe fjernsyn og film.

Musikk har óg to kategoriar, ein for komponert musikk, og ein for original sang. Eg har nevnt før at eg meiner "The Theory of Everything" er god på musikkvala sine, og trur dermed at den kjem til å ta prisen for komponert musikk til tross for at komponist Alexandre Desplat faktisk er nominert to gonger for to forskjellege prisar i same kategori. For sang er eg egenleg ikkje like sikker, men håpar den går til "Everything is Awesome" frå "The LEGO Movie" som bli fråstjålet sin nominasjon for animert film.

"Ida" er heilt klart den som vinn for utenlandsk film. Utenlandsk film som er nominert i meir enn ein kategori vinn meir eller mindre alltid kategorien for utenlandsk film, og eg tvilar på at "Ida" blir noko annleis. "Ida" er nemleg óg nominert for kinematografi, dog eg håpar og trur at den prisen kjem til å gå til "Birdman".

Animert film tippar eg går til "The Boxtrolls", men dette er ei veldig splitta gruppe. For min del kunne prisen gått til båe "How to Train Your Dragon 2" og "Big Hero 6" og eg hadde vore nøgd, men med to filmar til som eg ikkje har fått sett enda så blir det ikkje lett å forutsjå. "Big Hero 6" hadde eg stemt på om eg hadde stemme.

Og då går me avgarde til dei store prisane. Fyrst tar med birollar. Mange har snakka om at Meryl Streep kjem til å få pris for sin rolle i "Into the Woods", men eg klarer ikkje å få hovudet mitt rundt at ho skal bli vinne for å spele ei heks i ein slik film. Denne prisen går nok til Patricia Arquette for "Boyhood". Ho speler bra over alle tolv åra i filmen, og er heilt klart ein av dei betre delane av heile opplevelsen. Viss ho ikkje vinn så går kanskje prisen til Emma Stone for "Birdman".

Mannleg birolle går nok til JK Simmons for "Whiplash". Det må den berre gjere, noko anna blir for dumt. Det er klart mange flotte forestillingar som er nominert, spesielt Mark Ruffalo for "Foxcatcher" og Ethan Hawke for "Boyhood", men JK Simmons blir nok for god for dei alle. Eg legg den ballen død allereie no.

Kvinneleg hovudrolle er litt spesielt. Alle dei mannelege hovudrollepresentasjonane er frå filmar som óg er nominert til beste film, mens blant dei kvinnelege er berre ein frå ein beste film-nominert film. Her har eg berre fått sett to av dei nominerte presentasjonane, men trur at Julianne Moore vinn for sin i "Still Alice". Er har ikkje fått sett denne enda, den hadde premiere no førre fredag, men eg har høyrt utruleg mykje bra om den. Det blir nesten rart om ein anna vinn.

For mannleg hovudrolle er eg meget skeptisk. Fyrst og fremst forstår eg ikkje kvifor Steve Carell er nominert for sin under gjennomsnittet bra presentasjon i "Foxcatcher". Resten er nokså gode presentasjonar, men ingen som står fram som ein soleklar vinnar. Eg ville gitt prisen til Michael Keaton for "Birdman" blant dei nominerte, men eg trur faktisk at Eddie Redmayne kjem til å få den for "The Theory of Everything". Han er langt frå dårleg i rolla, utruleg god faktisk, men personleg tykkjar eg at Michael Keaton tar det litt lengre og er litt betre. Blir dog ikkje irritert om Redmayne vinn denne.

For regi har me faktisk ein nordmann blant dei nominerte! Det er nok lenge til noko slikt skjer att så me får berre godte oss mens me kan. Her er Alejandro G. Iñárritu ("Birdman"), Richard Linklater ("Boyhood"), Bennett Miller ("Foxcatcher"), Wes Anderson ("The Grand Budapest Hotel"), og Morten Tydlum ("The Imitation Game") nominert. Eg trur ikkje i det heile tatt på at Morten Tydlum kjem til å vinne dette, men det er fantastisk gøy berre at han er nominert. Hadde du fortalt meg for nokre år sida at han som regisserte "Buddy" med Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch kom til å bli Oscar-nominert så hadde eg lurt på kva faen du snakka om. Nei, denne prisen trur eg nok går til Linklater for "Boyhood". Forten han den er ein anna sak, men eg trur han kjem til å få den. Eg ville sjølv likt å sjå den gå til Iñárritu for "Birdman" eller til og med Anderson for "The Grand Budapest Hotel", men me kan ikkje få alt me vil her i livet.

Så for beste film. "American Sniper", "Birdman", "Boyhood", "The Grand Budapest Hotel", "The Imitation Game", "Selma", "The Theory of Everything", og "Whiplash". Her har eg sett alle utanom "Selma" som enda ikkje har hatt premiere i Noreg. Sjølv om eg tykkjar det er filmen som minst forten prisen så trur eg at "Boyhood" får denne. Eg tykkjar "Boyhood" var for lang, og for keisam, og at det einaste som gjorde den interessant var gimmicken med å spela inn filmen med dei same folka over eit tiår. Eg ville mykje heller gitt prisen til "Whiplash" eller "Birdman". Dog skal eg ikkje seia at eg er hundre prosent sikker på at "Boyhood" får prisen, eg trur nemleg at "The Grand Budapest Hotel" er ganske høgt oppe der óg. Filmen har gjort det veldig bra no i prisseongen, og det hadde ikkje overraksa meg om den no slår til med eit smell og tar den gjevaste prisen på Oscars óg. Me får berre vente og glede oss til dei tidlege morgontimane for å finne det ut.

Og heilt til slutt kategorien med den andre nordmannen i, beste animerte kortfilm. Her har eg berre sett to av dei nominerte. Den norsk-canadiske "Me and My Moulton" og Disney sin "Feast". Eg har dog høyrt mykje lovord om den semi-Pixar-laga kortfilmen "The Dam Keeper" og trur den kjem til å vinne. Dei store studioane pleier ikkje nødvendigvis å vinne denne prisen, og "The Dam Keeper" held seg litt utanføre med å berre fått hjelp frå Pixar til å laga filmen, og er ikkje ein faktisk Pixar-produsksjon sjølv. Eg håpar dog på norsk sigar her med "Me and My Moulton".
Så ja, ingen norske priser er min forutsjåing. Ein pris til ein norskregissert film, ja, men ingen til ein faktisk nordmann. Men det går nok bra, det er utruleg at det i det heile tatt er så mykje norsk som er nominert. Åtte nominasjar til "The Imitation Game" og ein til "Me and My Moulton". Det er eit bra år for norske filmfans.

Viss du vil sjå alle mine forutsjåingar kan du sjå dei her. Og viss du vil lese alle mine bloggpostar om nominerte filmar for Oscars 2015 kan du følgje denne lenka.

Ettersnar 7 - Største helga sida 2012

Ein ting som lenge har interessert meg er besøkstall for kino. Det er besøktstalla i år som bestemmer kva filmar me ser dei neste par åra, så det blir nesten litt som å følgje med på ein sportane med mest spelare i verda. Du tipper på kor mange som ser ein film, mens du samtidig håpar at fleire ser ein anna ein. Difor tenkte eg at eg skulle prøve et lite pilotprosjekt no som bloggen nyleg er relansert, og introduserer Ettersnar kor eg på mandagar ser på besøkstalla frå helga før, og litt om kva eg tenker rundt resultatet. Så no skal me ta ein titt på helga for veke syv.

Veke syv hadde ikkje altfor mange nye filmar på kalendaren, men den hadde nokon. "Fifty Shades of Grey", "Night at the Musem: Secret of the Tomb", og "Phoenix" var hovudpremierane, mens fire andre mindre óg tikka stille inn på kalenderen. Dei var "Roy" med 658 besøk, "Mennesklig kapital" med 426 besøk, "Anegan" med 298 besøk, og "The Remaining" med 53 besøk. Ikkje så altfor mykje å skryte av der altså.

Den tyske "Phoenix" har streng talt heller ikkje så sterke tall å skryte over. Med 1.042 besøk havna den på 13. plass førre helg, fleire plass under veteraner som "The Imitation Game" og til og med "Staying Alive" som var inne i sin femte helg. Den er også ein plass under "Kingsman: The Secret Service" som klarte å slå til med 2.157 besøk til tross for at det "berre" var ein førpremierehelg, med skikkeleg premiere, med fleire salar, i helga veke ni. Det er vel strengt talt ikkje kjempeoverraskande at "Phoenix" havna noko ned på lista, eg som følger relativt godt med på kino hadde så vidt høyrt om den utanføre "kommende filmar"-lenkane på min lokale kino sine nettsider. Terningkasta lente óg meir mot middelsgod enn god, så når me plusser på at det verken var britisk, amerikansk, eller norsk film så hadde den ikkje dei beste oddsa i verda.

"Night at the Musem: Secret of the Tomb" gjekk det betrakteleg betre med. Den havna på andre plass med 18.266 besøk som óg sikra den 7. plass over opningshelgar så langt i år, over storfilmar som "Jupiter Ascending" og "Blackhat". Det hjelp nok heilt klart på at dette er ein film rette mykje mot barn, den har til og med norsk dub, ettersom det er historisk ein av dei mest populære filmsjangerene på norsk kino. Hadde det ikkje vore for at fyrste plassen denne helga hadde så ekstremt mange besøk så hadde det nok gått mot fyrste plass for Ben Stiller.

For på fyrste plass så har me så klart "Fifty Shades of Grey", filmen som dei byrja å skriva om tidleg førre veke når det ble klart at den hadde solgt nærmere 100.000 billetter i forhandssalg. Det endte til slutt på med 143.329 besøk for filmen, noko som hadde vore nok til å ta fyrste plassen for heile 2014 og 2013 óg. Dei andre filmane hadde ikkje ein sjanse. "Fifty Shades" er heilt klart årest store snakkis, og det er ikkje så rart då boka var den store snakkisen i sin tid. Millionar på millionar av menneske har lest boka, og mange av dei same storma til for å sjå filmen over heile verda. Om den blir den største helga i 2015 blir vanskeleg å seia. Me har båe ny "Avengers"-film og ny "Star Wars"-film som opnar seinare i år. "The Avengers" klarte ikkje i si tid så store tall som det "Fifty Shades" stiller med, men etter tri år med enda fleire filmar og TV-serier skal me ikkje avskriva superheltane heilt enda. Sjølv trur eg meir at "Star Wars: The Force Awakens" blir den store i år. Den fyrste filmen er nesten førti år gamal, mens den nyaste er så vidt ti. Det er publikum i alle aldere som kjem til å strømme til filmen, i motsetning til det som egenleg skal vera ein nokså begrensa demograf for "Fifty Shades of Grey".

Elles gjorde "Shaun the Sheep Movie" ein fin jobb i sin andre helg, havna på tredje plass med 15.880 besøk. "Big Hero 6" i sin tredje helg fekk 14.200 besøk og ein fjerde plass, og "American Sniper" i sin fjerde helg fekk 7.107 besøk som gjorde den fortent til femte plass.

Filmane som premierer denne kommande helga er "Jag stannar tiden", "Clouds of Sils Maria", "Still Alice", "The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water", og "The Woman in Black 2 - Angel of Death". Her trur eg ikkje det er heilt galskap av meg å forutsjå at "Sponge Out of Water" havner på ein soleklar fyrste plass, men resten er eg litt meir grå på. Me er glade i skrekk her til lands, så "The Woman in Black 2" kan me nok ikkje ta heilt ut av spelet, og eg trur nok at "Still Alice" kjem til å havne relativt høgt på lista i tillegg. "Jag stannar tiden" blir nok den store premieretaperen som ein svensk dokumentarfilm.

Du kan sjå fleire av statistikkane på Filmweb.no og Kino.no.

Kingsman: The Secret Service - Bra britisk brillefilm

"Kingsman: The Secret Service" har for nokon flydd fine tri hundre fot under raderen, mens den for andre har vore ein av dei mest påventa filmane dette året. Sjølv visste eg lite om filmen før mot slutten av i fjor, når trailerene på fullt byrja spela på min lokale kino. Men med Matthew Vaughn bak roret og ein norsk skodespelar blant rollane så måtte det sjåast.

Fox Movies

"Kingmsan: The Secret Service" er basert på ein teikneserie nett som Matthew Vaughn sin andre storslagar, "X-Men: First Class". Men likheitane stoppar ikkje der. "Kingsman" handler óg om ein hemmeleg organisasjon av høgst talentfulle individer som jobbar på lag for å stoppe verdas største trusler, den har óg ein utruleg velført stil, og for å ikkje gløyme eit jetfly gøymt under plenen til eit heller fint herskapshus. Men til tross for alt som er likt, må eg få seia at dette er ein nær unik film, som mestrer sine sjangeres tropar veldig bra, og ikkje tullar rundt. Dette er ein av årets beste.

Eg føler meg nesten dum når eg igjen har ein film som skal bli årets beste, me er jo ikkje ferdige med februar ein gong! Men sånn er det no, eg tviler på at det kjem altfor mange andre filmar som kan ta att denne på favorittlista mi. "Kingsman" er inget mesterverk på same måte som ein kan seia "Citizen Kane", "Schindler's List", eller "Whiplash" er, men den er eit absolutt mesterverk i rein underhaldning.

"Kingsman" følgjer hovudsakleg ungdommen Eggsy, og hans mentor Harry (spelt av Colin Firth). Harry er medlem at Kingsman-organisasjonen, ein spionorganisasjon som handlar selvstendig utanføre nokon regjering, Harry meiner at Eggsy er den perfekte kandidat til å bli ein såkalla Kingsman etter at ein av hans kolleger blir drept i kamp. Me får då sjå Eggsy gå gjennom alle prøvane som må til for at ein skal kunne kalla seg sjølv ein Kingsman.

Strukturen på denne filmen er nokså spesiell i forhald til andre liknande filmar, og enda meir så i forhald til all anna samtidsfilm. Filmen byrjar nokså treigt og faktisk noko uinteressant før den så blir meir og meir spennande som den går. Den klassiske dramaturgi-grafen, som mange av oss har sett før, har båe oppturar og nedturar i spenningsaksen, men Kingsman sin går nesten rett opp som ein diagonal. Det kan vera vanskeleg å setta seg inn i til å byrja med, då det er annleis frå koss ein er vant med å sjå film, men når ein fyrst kjem inn i det er det fantastisk. Det er ikkje eit einaste augenblikk som ikkje er meir spennende enn det som var før det, frå start til slutt.

Det mest negative med denne filmen er dei visuelle effektane. For ein film med eit såpass stort budsjett forventar eg meir enn det eg ble levert. Ja, det er nokon shots, som med alle filmar, som er betre enn andre. Dei såkalle moneyshotsa, dei som det ble spart opp pengar til for å få ekstra fine, men det er så mange mindre effektshots i denne filmen som berre ikkje strekkar til. Dei ser ut som om dei er fleire år gamle, og det er ganske mykje når det kjem til denne bransjen. Fleire av dei beste actionsekvensane blir nesten øydelagt av det, eg ble konstant kasta ut av filmen når det plutseleg var eit nærbilete av ein avkappa finger som såg ut som den var blitt rotoskopa ut av, vel, meg sjølv. Det meste av dette er i byrjinga, som er den delen eg har mest problem med uansett pga. det lave spenningsnivået, men det er også liknande shots spredd utover mot slutten av filmen, kor det absolutt ikkje burde vore spart på pengane. Dei kan betre for 81 millionar dollar.

Men alt i alt så er dette heilt klart ein fantastisk film. Me får flotte skodespelarpresentasjonar frå heile spekteret av rollar, me får ein spennende historie med faktisk oppbyggjing, me får fantastiske mengder humor, me får kanskje tiårets beste filmreplikk, og me får kule spiondingsebomsar. Det einaste verkeleg kjipe, og eg meinar verkeleg kjipt, er at når me endeleg får ein nordmann med i ein så kul spionkomedie, som er så bra laga, så spelar han ein svenske. Det kunne dei spart seg for.

The Change of the Hundreth

I cannot even remember why I ever created this blog, but I do remember the moment when I knew I had to use it. Disney buying up Lucasfilm and announcing new Star Wars film was an enormous deal, one that hasn't really been rivaled since. I kept on tweeting, but I found it too limiting for everything I felt and thought. It was then the idea of the blog came up, what I could use it for. Ever since I've sporadically used it to talk about films and television I've watched, select news from the industry, and a few lonely posts just about whatever I was thinking about that day around film. It's time for a change.

The reason this blog is in English despite me being Norwegian is that at the time the majority of my "online persona" was English centric. I tweeted in English, I made videos in English, why not write the blog in English? It's a bigger and wider audience than I could ever reach with limiting myself to Norwegian, right? That might have been true, when I lived in the UK, as I did under the creation of this blog. Films and TV is a step closer to America there, the place where most of what I write comes from. I have never lied about being quite American when it comes to film and TV, that's just the way things are in Norway, but in Norway we don't get the same stuff quite as quickly. This has lead to my posts being quite out of date and irrelevant large parts of the year, especially around awards season. Few of the films I've written so far this year were written about the same weekend (+/- 1) as it was released in the US. Most were released months prior in other territories. It's just not very fun or motivating for me to write about things that seemingly everyone else are completely over with, and this blog is mostly just for me to have fun with the small added bonus of learning something about non-fiction writing along the way. That is why I have decided to change the main language of this blog.

As you may see around you already the blog is now going from being a blog in English with the occasional Norwegian post, to being a blog in Norwegian with the occasional English post. This will do two things for me. Firstly, it will allow me to practise Norwegian non-fiction writing. Secondly, it will allow me to connect more closely with an audience who is at the same state as I am. I've always been a believer in tight focus groups, there's no need in casting a wide net just because you can. I don't think this will cause a spike in visitors to the blog, on the contrary, but I think it will at least give it the opportunity to be in the correct time zone and cultural awareness. So from now, this blog will be a Norwegian blog. Featuring an updated design, a new name, and even a domain to call its own. I will always be grateful for those of you who have visited over the years, and I hope you will not completely block me out yet. As I said, there will be the occasional post in English when the need calls for it. There will at least be one on "Avengers: Age of Ultron" and another on "Tremors 5" as the year goes on, and I'm sure there are more as well that will show themselves. Until then, I'm glad to have had you, and I hope to see you later.

Men deg, håpar eg på å sjå så snart som mogleg.

Spider-Man Spider-Man Does Whatever a Marvel Want

Spider-Man is "finally" coming home to Marvel, as Marvel Studio takes on the responsibility of producing his future endeavours. Kind of. Sony will still technically own, release, and have final say on what happens with the popular superhero, but Marvel Studio is going to produce the films in which he appear. That's right, plural.

Other than the original date in 2017 (which coincidentally means "Thor: Ragnarok" is moving to November 3rd, 2017) the press release says that Spider-Man will appear in one other Marvel Cinematic Universe film before that time. Which that is can be up to debate, but consensus is that it will be "Captain America: Civil War". There has already been rumours that Marvel wanted Spider-Man to appear in that film, and it seems that they now get their wish. 

But how good is this? One of the things that made Marvel as successful as they are is that they had to work with what they had. They had sold off most of their biggest characters' film rights, and were left building a multimedia powerhouse on the scraps that remained. Spider-Man is without a doubt the biggest Marvel character there is, people will show up to a new film just because he is Spider-Man. I guess if Marvel had to get Spider-Man this is an ideal point as they've already established their universe and the new major players within it. We will just hope that Spidey doesn't end up pushing them out. I guess we'll see as the years progress.

It is also worth noting that the press release offers no new information about the already existing Spider-Man franchise, but one can assume that it will not be the one continuing with Marvel, rather they'll start anew with a new Spider-Man and just skip the origin story as their new preference dictate. Perhaps this will lead to a Spider-Man who leads what many assume will be a new rooster of Avengers in the first part of "Infinity War". Especially as it now seems that "Inhumans" will be released after "Infinity War", meaning they likely had no part in the big franchise show-down.

The Interview - Actually Funny

We have all heard about "The Interview" at this point, and if you haven't then I seriously question how you even stumbled upon this blog in the first place. Back in the summer of 2014 was when I first heard about this film. I thought it sounded like just another stupid Seth Rogen film, meaning that I would of course watch it, but maybe not really like it. He can go either way for me. Then the whole "Sony hack" debacle took place. Not I really wanted to watch it.

"The Interview" is about this TV host (James Franco) who ends up scoring an interview with Kim Jong-un simply because the dictator is a big fan of his show (which is looked at as garbage in the US). When the CIA finds about this, they urge the host and his producer (Seth Rogen) to assassinate Jong-un. The concept is extremely crazy, but it works.

The reason it actually works so well is the seriousness in which the story is told. I'm not saying it's a dramatic what-if, but it's not told like most comedies. It almost makes it seem like this is a real possibility, that this could happen, and that if it did it would happen like this. They make sure to have minimal involvement from the CIA on-screen, meaning you won't really have time to realise just how impossible this whole thing is. It also helps that the film is actually funny. Most of the time, at least.

Rogen films really can go either way when it comes to humour. Sometimes they are hilarious from start to finish, other times they're just filled with painful jokes that never lead anywhere. "The Interview" isn't hilarious from start to finish, but it is certainly funny enough for what it is. It's funny because of how bizarre it is, not because of how funny it is, which is a type of humour I quite like myself. It just builds and builds, and as the "reality" of the film sinks in it just gets so absurd that even the stupidest of jokes appear to be funny. They've managed to find a fine balance of when to tell jokes, and when not to.

In general this is a really entertaining film. Sure, there are parts where it really drags on, but the overall picture of it is solid. If you read the synopsis and you think it sounds interesting, you will probably like this film. It delivers on what it promises. Nothing more, a little bit less.

The Theory of Everything - A Too Breif History of Hawking

The first time I watched the trailer for "The Theory of Everything" I almost thought it was a joke. Some shitty pretentious biography the likes of "Jobs" with Ashton Kutcher. It just didn't look particularly good. It was almost like the kind of trailer you see for fake films in mediocre sitcoms. Needless to say I was floored when all the raving reviews came in, and even more so when the nominations started flowing. Today was finally mine turn to see what this was about.

It was far from as bad as I had imagined. In fact, it's quite enjoyable. But I can neither say that it's as good as everyone seems to think. The acting done by Eddie Redmayne is marvelous, yes, but the rest is really quite average for a film of this caliber. This is exactly the kind of film that the awards in the US tend to favour, a biopic about a struggling legend who manages to do what few others could. With that in mind, this isn't as good as I feel this genre expects. It is a very broken up story, trying to tell most of Hawking's adult life in two hours. It can be hard at times to keep track up what has been done and what is still to come.

The best parts of this entire thing are Redmayne's performance, and the music. Redmayne is so good as Hawking, that there are parts where I genuinely forget I am watching an actor. This could also owe its fair share to costume, make-up, and casting, but Redmayne could have easily screwed up and handed in a weak performance despite the physical similarities. The music also stands out as something fantastic. It never fails to convey the mood of the film, but is never too invasive, telling you what to think and what to feel at any given time. It just complements the feelings already there, as any good score ought to do.

Overall, this isn't really a film you have to watch, but I think you would enjoy it if you ever end up doing it. If nothing else it helps you sympathise with Hawking, and what it is exactly that he has had to go through to get where he is today.

Jupiter Ascending - YEAH!

It seems that every year there's some giant science fantasy type film that I just end up adoring a lot more than everyone else. "Green Lantern", "John Carter", "Cloud Atlas", "Snowpiercer", and now "Jupiter Ascending".

I am not going to lie. Even though it wouldn't surprise me even a little if this popped up on my top 10 of 2015 list in January, it's not a good-good film. There are a lot of things wrong with it, but it is insanely fun. There isn't a single dull moment in over two hours, which is an amazing accomplishment. I found myself actually thinking it was a bit rushed sometimes, but that could be just because I've gotten so used to films spending far too much time on so little recently. From start to finish this film is on its feet, running around showing you as much of its universe as it can. Which it does magnificently. You really get a sense of scale, even though they actually show you very little of the giant universe they talk about.

The visuals are stunning. They aren't great in the same way that the visuals of "Gravity" and "Interstellar" are great, but they have a feel to them. They add to the universe they are in, instead of just adhering to it. We get a handful of different types of aliens, some worlds, a lot of ships, and of course downtown Chicago.

The bad parts of this film are mostly due to the acting and dialogue. Sometimes it just gets too cheesy, even for a film about an alien wolfman who comes to save the human beequeen. The love subplot between Jupiter (Mila Kunis) and Caine (Channing Tatum) feels so forced that not even the characters themselves feel like it's right. It just pops up here and there and makes the characters behave wildly different from how they do otherwise in the film. Suddenly they talk only in riddles and metaphors, and Jupiter becomes totally uninterested in the amazing situation she has gotten herself into. Which leads me to the second thing that is a bit offputting in hindsight, but not so much when you're watching it. The sense of time. Looking back, it feels as if the entire film took place over just a few hours. Maybe a day. But it is very evident by the film that more time has taken place. They have made the story so efficient, cutting so many unnecessary things, that they've completely forgotten that often the unimportant things in films are there just to make time go. Both for the audience, and the characters.

All in all I truly adore this film. I love everything it's trying to be, and I love everything it actually is. But I am a huge sucker for science fantasy film, big space operas with a lot of aliens and interplanetary politics are just my cup of tea. I would have been surprised if I hadn't liked it. If you feel like what I've talked about is the kind of thing you would like, then this is something for you. If, on the other hand, you don't really care one way or the other, you will probably not like this. It's not for everyone, that is for sure.

Birdman - Calvin and Riggan

"Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)" has been talked about a lot ever since it first premiered. People have been praising it up and down, raving about every little detail of it. Saying it's a masterpiece. Because of this I've been rather skeptical, rarely can I go into a film that is so hyped up without being at least a little bit disappointed. Today was not like that.

"Birdman" follows Riggan Thomson, a former big-shot actor who is credited by bringing life to the superhero as a film genre. He is setting up a play on Broadway which he is both writing, directing, and starring it. He's putting everything on the line to be viewed as something more than just a filmstar, more than just Birdman.

The entirety of this film is a perfect balancing act of crazy indie-picture, and mainstream Oscar-bait. It's about a filmstar and his view of the film business, which is something the Academy just loves. Time and time again we see these "meta" films about the business itself being nominated, not necessarily because they're the best, but because the voters identify with them more. At the same time we have an artsy and barrier-breaking film which manages to fool the audience into thinking that this is an extremely small film, almost student level. It all takes place at the theatre, never leaving unless they absolutely have to, and even then they go to limited sets. It's almost as if the film itself is a play.

The cinematography in this film is some of the best I've seen in years, and if it doesn't win that award at the Oscars something is wrong. It is clearly better than the rest of the nominees, and in a way that is easily accessible for everyone. Often cinematography can be hard to judge for the average filmgoer, it's just a frame you see things through. But the way the camera is used in this film can clearly be noticed. Almost the entire film is one "continuous" shot, all the cuts are hidden with either clever transitioning shots or VFX shots. This has limited the use of the camera, as you can't just cut to a closeup, then cut to a wideshot, then see something that happens on the other side of the world. You move with the camera throughout the film, it's almost like you are a character in it. Again, it's like a play.

The acting is also some of the best, and everyone in it who is nominated for Oscars have deserved it. They are all in on the game that this is a pseudo indie picture, they manage to act in a way that resembles amateurish that is in actuality great. It's like Calvin's drawings in "Calvin and Hobbes". Bill Watterson draws them in such a way that they look exactly like a child's drawings, but they are in fact amazing drawings that perfectly represents what they are supposed to. You can't simplify something to such a degree unless you really understand it to begin with, and it looks like everyone in this film understood what they were doing.

As a closing remark, this film is amazing. If it is still in theatres where ever you are right now, go watch it. Even if you already have. This won't be as magical and as special experienced through the glow of a laptop screen, or on your Nokia in your hand. Treat yourself to the real experience this time. It's worth it.

Unbroken - Not Very Jolly

"Unbroken" is one of the more silent and unkown Oscar nominees this year. It's actually up for three awards, one for cinematography, and for both sound mixing and sound editing. It doesn't really have any star power to it, except for the fact that Angelina Jolie directed it. But not too many people go into a film because Jolie directed it. Still, it's done okay enough at the boxoffice, and well enough with the critics. Now it's my turn to talk about it.

"Unbroken" follows Louis Zamperini, an Olympic runner who ends up fighting in the second world war against the Japanese. The first part of the film focuses on his childhood, him finding his dream and going to the Olympics in Nazi Germany before suddenly being thrown into the middle of a war. The main plot of the film starts after Louis' bomber crew crashes into the ocean on a rescue mission, they are stranded in the ocean until they're picked up by a Japanese ship and are then put into Japanese prisoner camps.

The film has gotten generally luke warm reviews, people say it's been done before, better. And I have to agree to an extent. We have seen all of the elements of this film before, but I can't say that I have seen them put together like this. Does it work? Not all the time. Sometimes it just drags on because they decide to spend too much time on one aspect of the film, while other times it goes to fast, you barely get to understand what's going on before it's over. The acting is nothing to write home about. It's just there, it gets the job done, but you won't be left with any lasting impressions of it. The biggest surprise there was how well Domhnall Gleeson pulled off an American accent.

All in all, this isn't something you need to spend two plus hours of your life on, unless you're really big on war films. You won't regret watching it, but you definitely won't remember it fondly even a week after. It will just be another thing that happened in your life, and you won't even remember it again until that one time you happen to zap by it on cable and spend a few moments trying to remember why it feels to familiar.

Nightcrawler - Not *That* Nightcrawler

No, it's another X-Men film that you somehow missed. Trust me, I checked. This "Nightcrawler" stars Jake Gyllenhaal as Louis Bloom. A jack of all trades who takes a sudden interest in filming news stories for the highest bidder.

"Nightcrawler" has been talked about and praised for quite some time now, but it wasn't until last weekend that it finally made its way to little Norway. It more or less only made it here in the first place because of all of its nominations and wins during the on-going awards season. And I am so very glad that it did. This is by far the film that will define Jake Gyllenhaal's career for years to come. He has been known for quite some time as "that gay cowboy" from "Brockback Mountain", sometimes even as distantly as just Maggie Gyllenhaal's brother, this may still hold true for the more casual moviegoers, but it definitely won't for the more avid film buffs.

"Nightcrawler" follows Louis Bloom and his associate Rick while they crawl the nights of Los Angeles looking for the best news stories to sell to the news stations. Lou gains a sudden advantage in the field by really not holding back. He gets closer than anyone, and subsequently is the one whose clips are sold the most. Gyllenhaal offer some of the best acting of 2014 in this film, some of the best of the decade so far. Showing a range of emotion and being seen far too rarely these days. Clocking in at just under two hours I was fearing that it might feel too long, but Gyllenhaal's presence really keeps you in the moment. Always wondering what is going to happen next, what will he do now? The two hours just flew by, and it ended at more or less the perfect time. Not dragging it too long, and not cutting it too soon.

Overall this is just an amazing film, definitely one of the bests of recent years. I would even go so far as to say that this is a film that will be remembered. Maybe not the so much the plot and meaning of it, but the character Louis Bloom and Gyllenhaal's portrayal of him. It will be one the films that my generation will curse the generations after them for not watching because of how outdated it is (which I do think the plot will become in not too long). I'm just saying, those darn kids better get off my lawn.